Referat fra Assistanses foreldrekurs 2011

Tekst og bilder: Silje Vangsnes

Ikke bare hvilket som helst foreldrekurs, men det siste foreldrekurset og årsmøtet i regi av Assistanse. Man skulle tro at det kom til å bli en mer vemodig helg. Men det gjennomgående svaret på dette var «vi gleder oss!». For de som ikke har fått det med seg, så skal nå Assistanse innlemmes i Norges Blindeforbund fra årsskiftet.

Fredag var kursstart og etter endel organisering av barnepass og finpakking fikk jeg og Espen komt oss avgårde. Vi var fremme akkurat i tide til å få med oss programmet, kastet bagasjen innom hotellrommet og stupte rett inn på første foredrag.

Noen stor overraskelse var det ikke at det kom til å bli et tettpakket program. Og innimellom alle disse foredragene skulle vi visst få muligheten til å spise litt god mat også. Ikke bare det, men det var også som i fjor en stor utstilling av eldre, men mest nye hjelpemidler der. Det er farlig å gå inn der, finnes en viss sjanse for at man får blod på tann og vil bytte ut alt av de man allerede har med nye.

Hjelpemiddelutstilling under kursetJeg skulle gjerne ønske jeg kunne skrive side opp og side ned om alle de gode foredragene, men det kan bli litt langt. Det jeg spesielt vil trekke frem og som gjorde inntrykk på meg var blandt annet foreldreparet med to flotte tvillinggutter, hvor begge var synshemmede. De kunne fortelle om en reise fra guttene var små til de nå var begynt på skolen. Når disse tvillingguttene var 3-4 år begynte foreldrene å skjønne at diagnosene deres plaget guttene mer enn hva de var komfortable med å fortelle foreldrene. De var med andre ord blitt gode på å skjule for omverdenen hvordan de egentlig hadde det. Det kom frem at de var litt sinte og lei seg for at de var annerledes. De ble etterhvert anbefalt en bok («Doktoren kunne ikke reparere meg» ISBN: 8292518150 ) som viste seg å være en flott løsning. Hvordan hjelper man egentlig barn å takle egen sorg? Disse foreldrene hadde i samarbeid med barnehagen satt i gang en prosess med å få laget en ID-bok til hver. En bok der barnehagen fra tid til annen skrev ned hva guttene fortalte og hva de tenkte. Der de barnehageansatte satte seg ned med barnet for å prate, gjerne samtidig som man gjør en annen aktivitet. En flott mulighet til å få en pause i løpet av dagen også. Boken skulle ikke være avansert, men inneholde noe tekst, bilder og tegninger. Hvorfor lage den i barnehagen og ikke hjemme? Jo, fordi det kanskje kan være enklere for barnet å betro seg om sånne vanskelig ting til en utenfor. Det foreløpige resultatet er to gutter som er mer komfortable med utfordringene sine enn noen gang og har fått et forbedret selvbilde. De klarer det de vil!

Det var også foredragsholdere fra kompetansesenteret til NAV (tidligere SYA) der, en seniorrådgiver og en synspedagog. Et foredrag med mye generell informasjon, men veldig klart og godt fortalt. «Det er klart det er kjempeflott om du/barnet ditt får deg en jobb etter endt utdannelse, men husk også på det at du skal ha et liv etter jobb også. Du skal slippe å kapitulere når du kommer inn døra hjemme, det er det ikke verdt». Det har ingen fortalt meg før i sånn klartekst. Det var budskapet, og det satt godt hos mange. Det å bli fortalt at det er greit å si at man ikke makter for eksempel full stilling, fordi man er fullstendig utkjørt, setter i gang en tankerekke hos flere. «Alle» er slitne etter skole eller jobb, men det er forskjell på sliten og tom/utkjørt. Det er greit!

ForedragVi fikk være med en Assistanse-pappa og hans datter på en reise gjennom et boligprosjekt de ennå holder på med. De dro selv en parallell til «Tangerudbakken» som går på TvNorge, og for et utrolig pågangsmot man kan ha om man bestemmer seg for en ting! Selv om det kanskje ikke er aktuelt for alle, så gir det et ekstra spark og pågangsmot som kanskje sitter i oss alle?

Livlig live-musikk og dans på lørdagskveldenJavisst var det fantastisk mat, barnefrie kvelder og mange muligheter for erfaringsutveksling, men det aller viktigste vi satt igjen med etter helgen var mye ny kunnskap og et par tankevekkere. Den muligheten vi som likemenn får til å tilegne seg så mye god informasjon på en helg, er helt fantastisk og det er vi takknemlige for. Da kan vi med trygghet videreføre dette videre til de som måtte trenge. Man lærer så lenge man lever heter det visst, å lære av erfaringer fra andre Assistanse-foreldre og dyktige foredragsholdere sier jeg ikke nei til. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har bare positivt å si om kurset og anbefaler på det varmeste foreldre i Aniridi Norge til å delta på neste års kurs. For Assistanse legges ikke ned, det forandrer bare form!

Jeg er mer enn villig til å svare om det er noen som lurer om kursets innhold eller lignende. Send såfall mail til: [s...e@a...i.no].

«En fremmed er en venn du ikke kjenner ennå»

Dette innlegget ble publisert i Rapporter. Bokmerk permalenken. Kortlenke for deling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *