Hjelp, jeg skal snart bli mamma til en i 1. klasse!

Tekst & bilde: Silje Vangsnes

Første skoledag - still opp på rekkeJa, for det var det jeg tenkte når høsten bare kom nærmere og nærmere i fjor. Jeg har aniridi selv og mitt barn likeså. Ingenting var helt klart ennå. Søknader var sendt og papirarbeid stort sett unnagjort. Hvordan skulle dette gå?

Vi flyttet fra Fredrikstad tvers over landet for ett og et halvt år siden, knappe året før Oliver skulle begynne på skolen. Dette var et bevisst valg som vi endelig hadde vært så heldig å få sjansen til. Kjøpt et enderekkehus med hage som vi skulle pusse opp både inne og ute. Vi brukte hele det året etter vi flyttet og frem til skolestart på å bare gruble. Malingen kom på veggene men jeg tror vi tenkte like mye som vi malte.

En ting var å sende et normaltseende barn på skolen, foreldrene til disse grublet nok også på sitt. Men å sende et barn med spesielle behov og svaksynthet på skolen var ekstra skummelt. Selv om jeg jo hadde gått på skolen selv som liten med de samme behovene. Vi hadde jo akkurat etablert et godt forhold til barnehagen han fikk det knappe året i, og som virkelig «så» han.

Første skoledag - klar for læringFørste skoledag kom og ikke alt var på plass. Startet med en helt ren pult med noen fargeblyanter. Vi foreldre kjempefortvilet fordi ikke alt var på plass og det hadde vært litt frem og tilbake rett før. nervene var allerede i høyspenn. Hvordan ville han kunne klare å følge med? Ville han klare å få med seg ansiktsuttrykk, kom han til å klare dette med å bli kjent med de andre selv om han ikke alltid klarte å koble ansikt til navn?

Det var en lang prosess og det var endel frem og tilbake i starten. Både med ressursbruk og hjelpemidler. Det jeg derimot kan si i dag er at jeg er veldig glad for at det tok et halvt år før det meste var på plass. Det var kanskje ingen drømmestart. Men det fantastiske er at skolen og SFO har fått tid på seg til å lære han å kjenne på bar bakke. Se hvilke behov han har. De har vært på kurs hos SSD og fikk lære mye der de ikke ville være foruten.

Jeg var nok litt pågående på synspedagogen (som forøvrig var min egen som 1. klassing) i starten, men jeg er sjeleglad for det i dag. Det er hun som skal tale Olivers sak og hun har fått til det på den måten som gjør at det fungerer i dag. Det er klart at det alltid vil være utfordringer og uheldige episoder, men det vil det uansett være ute i den store vide verden også. Man kan aldri viite hva som skjer heller, men jeg har også vært litt opptatt av å ikke ta sorgene på forskudd. Og så har du hovedpersonen selv da som sa det samme om skolestarten som det han sa om å starte i ny barnehage «jeg gruer meg, men når jeg går inn der så skal jeg svelge gruen og hoste opp gleden». En sosial og utadvendt gutt som i starten var fortvilet fordi han ikke kunne navn og kunne se ansikt. Men som nå et halvt år etterpå har fått seg ny bestevenn og kan hvertfall 3/4 av alle navnene i klassen. En tøff en med pågangsmot som en voksen ville misunnet. En litt for uredd gutt som løper der han ikke bør løpe og som aldri har en legg eller kne uten en blåveis.

Jeg ville nok vært redd uansett hvor mye jeg kunne sett inn i fremtiden. Det er følelser som alle må igjennom kanskje. Men det gikk jo bra!

Dette innlegget ble publisert i Leserinnlegg. Bokmerk permalenken. Kortlenke for deling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *