Den harde delen av annerledesheten

Vi hadde en super helg sammen med aniridifamilien vår nå i helgen. For de har blitt litt det. Vi føler oss hjemme, det er kjent.

Det å gå i fra det kjente og med mange mennesker som forstår deg og til en enkel klassetur halvveis opp en fjellside kan være ganske langt og tungt. Både praktisk og følelsesmessig. Jeg og Espen hadde en time i dag på ettermiddagen der Oliver var på svømmekurs og den gikk fort. Vi fikk pratet oss gjennom dagen og det er litt godt å få gjort nettopp det.

Dagens fjelltur var en tur klassen til Oliver og parallellklassen hadde planlagt. Eller det stod på ukeplanen denne uken da. Super aktivitet på slutten av året og fint vær var det.

For noen er det jo bare å passe på å pakke en tursekk til barnet den dagen, dra på jobb og ikke tenke videre over det. De siste dagene våre har bestått av mange meldinger frem og tilbake med skole for å sørge for at de har tenkt på de ekstra behovene til Oliver på en sånn dag. Han har heldigvis en oppegående lærer som skjønner endel. Men jeg lurer på og håper litt at hun fikk øynene enda mer opp i dag. For han trenger virkelig en en-til-en kontakt når de skal på turer som innebærer ulendt terreng. Og før du rekker å tenke: NEI! Det går ikke an å trene seg til bedre balanse eller bedre syn i skogen eller whatever. Det funker ikke sånn her i gården. Det er ikke det det går på heller.

Espen valgte å være med på turen i dag og det er jeg og det tror jeg Oliver var veldig glad for. For vi vil at han skal være med, han liker seg ute. Dey er bare det at han sliter rumpa av seg i starten og hvertfall om han ikke får noe hjelp. Det kan gå en halvtime og så er han utslitt.

Ulendt er vanskelig. Vanskelig å se, frustrerende å ikke klare fungere som de andre. Jeg husker disse turene som hat. Dette hatet overføres selvfølgelig ikke til Oliver og i voksen alder blir jeg jo med på turer. Selv om det går sakte. For det er ikke noe kult å ikke få det til som de andre. Ikke være rask nok og kanskje være loddet i gruppen. Det er mang en gang jeg har begitt meg ut på skogstur der jeg så inderlig gjerne vil, men har endt opp sittende gråtende på en stein frustrert og oppgitt. Men så har det samtidig vært godt å komme seg ut da.

Jeg bøyer meg i støvet for Espen som er så flink og prøver så godt han kan å se behovene til Oliver før det er forsent. Men jeg graver meg bøyende i støvet for gutten selv som har en vilje av stål. Det går frysninger nedover ryggraden når jeg tenker på alle de dagene det har vært tøffe tak for han. De dagene stemningen ikke har vært på topp hverken hjemme eller borte og han klarer seg. Jeg sitter ofte igjen med dårlig samvittighet fordi jeg føler ikke jeg får fortalt han ofte nok hvor flink han er. Hvor tøff han egentlig er, for jeg tror ikke han ser det helt selv.

Det er vondt å se at han har de ekstra behovene han har og ikke kunne gjøre noe med det, spesielt på dager som denne. Man skulle gjerne ha tatt hans plass, jeg har vært der selv egentlig. Dette er «medaljens bakside» og den er tøff. Men jeg tror heller ikke jeg ville valgt noen annen om jeg hadde fått valget.

Klassen spiser matpakke på fjelltur.

Av: Silje Vangsnes.
Bilde: Espen Vangsnes

Dette innlegget ble publisert i Leserinnlegg. Bokmerk permalenken. Kortlenke for deling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *