Tekst & bilde: Ida Marie Sørensen
I sommerferien var jeg på leir på Haraldvangen. Det er den beste leiren jeg har vært på noen gang. Det var kjempegøy og håpet er å kommer der igjen.
Invitasjonen kom i posten og jeg visste med en gang at denne leiren ville jeg på. Jeg kjente ingen som skulle på denne leiren, men gledet meg til å bli kjent med andre som også har en sjelden diagnoser. Måtte ta fly aleine fra Bergen til Gardermoen. Mamma fulgte meg til gaten på flyplassen, men så måtte jeg klare meg alene resten av veien. Det gikk kjempefint. Det var ikke skummelt å reise alene med fly. Da jeg kom fram til Gardermoen og hadde hentet bagasjen min ble jeg møtt av en av lederne for leiren. Hun var veldig hyggelig og heter Ingrid.
Det ble litt venting for jeg var den andre som kom. Mens vi ventet på at folk skulle komme ble vi litt kjent og spilte kort og pratet sammen på restauranten Peppes Pizza . Det var ganske koselig. Da alle sammen var kommet gikk vi for å ta bussen til Haraldvangen. Det tok ca. 30-40 minutter å kjøre ut dit, det vet vel de fleste av dere som har vært på Hurdalsenteret før. Haraldvangengen ligger like ved siden av Hurdalsenteret. Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs, men også veldig spent.
Vi var samlet i «stuen» for beskjeder og fikk tildelt rom og romkamerat. Vi ble vist rommene våre og fikk litt tid på oss til å komme oss i stand og sånt. Så skulle vi spise lunsj. Jeg satt med romkameraten min og vi pratet litt. Jeg ble også kjent med Nina. Hun var kjempe snill og vi ble veldig gode venner. Vi har fortsatt god kontakt selv om vi bor langt fra hverandre. Jeg savner henne kjempe mye og ønsker på det sterkeste at vi møtes igjen en gang. Jeg ble kjent med ganske mange. Vi koste oss skikkelig og hadde gøy sammen med bading og vannaktivitet nesten hver dag. Vi hadde også et foredrag med Martin Johannsen visst jeg husker riktig (jeg tror det var det han het). Han var seriøst veldig, og da mener jeg veldig, flink. Han hadde et foredrag om «Kroppen er med, men det er hodet som bestemmer». Det handlet litt om at selv om du har en diagnose skal du ikke la det komme i veien for deg. Bare følg drømmene dine. Det var veldig gøy for folk var interessert.
Vi hadde også masse annet gøy. Vi hadde dramatisering og skuespill, bading og tubekjøring, god mat og drikke og toppen av alt, avslutnings fest!! Det var det gøyeste jeg har vært med på!! Vi hadde et stort stereoanlegg, ballonger, brus, godteri og et stort bål. Det beste var at det var inne i den største lavvoen jeg noen gang har sett i hele mitt liv. Mye større enn en vanlig lavvo. Skal si det var full fest.
Det ble litt styr da strømmen gikk, men det var bare spennende. Vi kjørte også i en line over bakken. Det gikk fort skal jeg si. det var en tjukk stål tråd vi festet selene våres i, og så fór vi bortover og «krasjet» i et bildekk som skulle stoppe farten. Det gjorde ikke vondt, var bare et lite sjokk når du stoppet.
Leiren varte bare i fire dager og det var dumt for jeg koste meg skikkelig! Visst jeg kunne bestemme skulle jeg vært det hele sommeren. Det var trist å si farvel til alle for vi hadde det så gøy sammen. Det var utrolig trist å skulle skilles på flyplassen. I hvert fall vi som tok fly hjem. Jeg savner stedet kjempe masse, og visst det er for de som er mellom 13-18 år neste år også skal jeg garantert på leiren igjen, visst jeg får plass da. Det kan hende det blir fra de som er mellom 18-24. Vi får krysse fingrene. Jeg anbefaler denne leiren for alle som har en sjelden diagnose. Du kommer til å stortrives og ikke ville reise hjem. Sånn hadde i hvert fall jeg det. Jeg savner de beste vennene jeg fikk der, både gutter og jenter. Håper dette kan inspirere noen andre som også har aniridi til å oppsøke leiren. Og selvfølgelig de som også har en sjelden diagnose.
Stor klem!
Ida Marie Sørensen. 12 år fra Bergen