Seniorliv

Høsten 2010 ble det gjennomført telefoniske samtaler med seks personer over 60 år med diagnosen aniridi. Dette avsnittet er utarbeidet på bakgrunn av disse samtalene. Noe av det som kom frem var at utfordringer rundt alderdom og aldersforandringer er uunngåelige. Kroppsfunksjoner begynner å svikte og helseproblemene øker. Samtidig ga mange av seniorene uttrykk for at de hadde oppnådd gode og ikke sjelden enkle løsninger på de utfordringene som seniortiden førte med seg. Dette er et viktig poeng å formidle videre til alle lesere av denne håndboken.

Det generelle inntrykket var at en senior med aniridi kan leve et godt liv til tross utfordringene diagnosen medfører. En utrykte det slik: ”Det å ha aniridi er bare en annen måte å løse hverdagens utfordringer på, …en må lære seg å leve med situasjonen”. Livskvaliteten er i stor grad basert på hvordan man oppfatter dagliglivets utfordringer. Har man en positiv innstilling vil det faktisk kunne lette på opplevelsen av de utfordringene som uvilkårlig vil melde seg. Et annet utsagn var ”Det nytter ikke å sette seg til…”, som viser til det betydningsfulle i å holde seg aktiv ved å engasjere seg i sin livssituasjon. WHO har utviklet et system som beskriver og forklarer vellykkede aktiviteter og deltakelse i dagliglivet. Systemet går under navnet Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse, og er et hjelpemiddel for fagpersoners oppfølging av den enkelte, forkortet til ICF.

Hvordan finne gode løsninger på de utfordringene som melder seg med årene?^

Siden synsnedsettelsen gir rett til ulike offentlige tiltak og tjenester, blir en av de store utfordringene å finne frem til gode løsninger i samarbeid med alle aktører som er involvert. Det kan være det lokale NAV-kontoret, de lokale helsetjenestene, spesialisthelsetjenesten,
hjelpemiddelsentral, kompetansesentre og ikke minst egen interesseforening, ”likemenn”, familie og venner. Et nyttig verktøy i denne sammenheng er ansvarsgruppe og individuell plan. Kompetansesentrene er også gode bidragsytere i etableringen av disse tiltakene.

Flere av seniorene opplyste at de hadde mange ulike typer hjelpemidler. Det virket som de enkleste produktene var de mest brukte og at mye av det mer kompliserte lå i skuffen. Mange var aktive pc-brukere, men flere opplevde at offentlig tilrettelegging og oppfølging manglet. Det var yngre familiemedlemmer som ofte var de gode hjelperne. Det ble også fremhevet at god kontakt med synskontakt og lokal hjelpemiddelsentral var viktig.

Flere formidlet at støttekontakten var en viktig ressurs, men at det var grad av nedsatt synsfunksjon som avgjorde behovet. Å ha en støttekontakt ga økt mulighet for å delta i dagliglivet. Aktiviteter som å lage middag, rengjøring og handle var områder som kunne være vanskelig, selvom mange fortalte om stor grad av kreative løsninger. Flere ville blant annet ta støvtørkingen selv, ellers fant de ikke tingene sine igjen. Fire timer støttekontakt per uke kan virke lite, men mange hadde familie/venner som stilte opp også. I tillegg kom det frem at det er gode hjelpere over alt, både butikkmedarbeidere, bussjåfører, drosjesjåfører og andre. Dette viser at en selv må ta kontakt og utrykke sitt behov. På den måten er det lettere for andre å være til hjelp.

Dette kapitlet gir ingen direkte løsninger. Det er viktig å anerkjenne seniorer med aniridi som unike personer, som krever en personlig oppfølging. Håpet er at deres ressurser har kommet tydelig frem og at hjelpeapparatet legger til rette for deres individuelle behov. ICF er et godt verktøy i så henseende.

Det avsluttes med et utsagn fra en av seniorene:
”Nå må dere ikke svartmale dette med aniridi helt da”.

Stor takk til seniorene for positive bidrag!

En eldre dame trives som passasjer bak på en ATV (firehjuling).

Mulighetene er mange med litt hjelp og tilrettelegging. Her fra samling på Hurdal.

Det er stengt for kommentarer.