Kategori: Leserinnlegg

Tekst & bilde: Ida Marie Sørensen

I sommerferien var jeg på leir på Haraldvangen. Det er den beste leiren jeg har vært på noen gang. Det var kjempegøy og håpet er å kommer der igjen.

Invitasjonen kom i posten og jeg visste med en gang at denne leiren ville jeg på. Jeg kjente ingen som skulle på denne leiren, men gledet meg til å bli kjent med andre som også har en sjelden diagnoser. Måtte ta fly aleine fra Bergen til Gardermoen. Mamma fulgte meg til gaten på flyplassen, men så måtte jeg klare meg alene resten av veien. Det gikk kjempefint. Det var ikke skummelt å reise alene med fly. Da jeg kom fram til Gardermoen og hadde hentet bagasjen min ble jeg møtt av en av lederne for leiren. Hun var veldig hyggelig og heter Ingrid.

Det ble litt venting for jeg var den andre som kom. Mens vi ventet på at folk skulle komme ble vi litt kjent og spilte kort og pratet sammen på restauranten Peppes Pizza . Det var ganske koselig. Da alle sammen var kommet gikk vi for å ta bussen til Haraldvangen. Det tok ca. 30-40 minutter å kjøre ut dit, det vet vel de fleste av dere som har vært på Hurdalsenteret før. Haraldvangengen ligger like ved siden av Hurdalsenteret. Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs, men også veldig spent.

Vi var samlet i «stuen» for beskjeder og fikk tildelt rom og romkamerat. Vi ble vist rommene våre og fikk litt tid på oss til å komme oss i stand og sånt. Så skulle vi spise lunsj. Jeg satt med romkameraten min og vi pratet litt. Jeg ble også kjent med Nina. Hun var kjempe snill og vi ble veldig gode venner. Vi har fortsatt god kontakt selv om vi bor langt fra hverandre. Jeg savner henne kjempe mye og ønsker på det sterkeste at vi møtes igjen en gang. Jeg ble kjent med ganske mange. Vi koste oss skikkelig og hadde gøy sammen med bading og vannaktivitet nesten hver dag. Vi hadde også et foredrag med Martin Johannsen visst jeg husker riktig (jeg tror det var det han het). Han var seriøst veldig, og da mener jeg  veldig, flink. Han hadde et foredrag om «Kroppen er med, men det er hodet som bestemmer». Det handlet litt om at selv om du har en diagnose skal du ikke la det komme i veien for deg. Bare følg drømmene dine. Det var veldig gøy for folk var interessert.

Vi hadde også masse annet gøy. Vi hadde dramatisering og skuespill, bading og tubekjøring, god mat og drikke og toppen av alt, avslutnings fest!! Det var det gøyeste jeg har vært med på!! Vi hadde et stort stereoanlegg, ballonger, brus, godteri og et stort bål. Det beste var at det var inne i den største lavvoen jeg noen gang har sett i hele mitt liv. Mye større enn en vanlig lavvo. Skal si det var full fest.

Det ble litt styr da strømmen gikk, men det var bare spennende. Vi kjørte også i en line over bakken. Det gikk fort skal jeg si. det var en tjukk stål tråd vi festet selene våres i, og så fór vi bortover og «krasjet» i et bildekk som skulle stoppe farten. Det gjorde ikke vondt, var bare et lite sjokk når du stoppet.

Leiren varte bare i fire dager og det var dumt for jeg koste meg skikkelig! Visst jeg kunne bestemme skulle jeg vært det hele sommeren. Det var trist å si farvel til alle for vi hadde det så gøy sammen. Det var utrolig trist å skulle skilles på flyplassen. I hvert fall vi som tok fly hjem. Jeg savner stedet kjempe masse, og visst det er for de som er mellom 13-18 år neste år også skal jeg garantert på leiren igjen, visst jeg får plass da. Det kan hende det blir fra de som er mellom 18-24. Vi får krysse fingrene. Jeg anbefaler denne leiren for alle som har en sjelden diagnose. Du kommer til å stortrives og ikke ville reise hjem. Sånn hadde i hvert fall jeg det. Jeg savner de beste vennene jeg fikk der, både gutter og jenter. Håper dette kan inspirere noen andre som også har aniridi til å oppsøke leiren. Og selvfølgelig de som også har en sjelden diagnose.

Stor klem!
Ida Marie Sørensen. 12 år fra Bergen

Tekst og bilder: Silje Vangsnes

Denne helgen hadde vi sett frem til lenge, vi skulle få utforsket det nye Hurdalsenteret for første gang. Vi gledet oss også til at Oliver skulle få være med og møte en gjeng han sjelden eller aldri har sett.

Vi voksne synes alltid at det er trivelig på familieferier og samlinger. At vi har vært på flere samlinger skal vi ikke skryte på oss, for dette var den første «blandede» samlingen etter sammenslåingen mellom Norges Blindeforbund og foreldrefoeningen Assistanse. Men det var en suksess. Praten blandt de voksne gikk hele helgen og barna storkoste seg som om de alltid skulle ha kjent hverandre. Både ute og innearealene ble flittig brukt og siden Hurdalsenteret er såpass nytt som det er, så fikk vi gjort oss kjent også.

Det frister som alltid til gjentagelse. Vi tre som vår lille familie trives utrolig godt på Hurdalsenteret og vi trives i hele «settingen». Selv om det nok kan være litt klisjé for noen så finnes det nesten ingenting enn å samles en stor gjeng, på et sted, i samme situasjon og bare utveksle erfaringer – voksne som barn. Vi koste oss og håper flere med oss melder seg på neste gang!

Tekst og bilder: Silje Vangsnes

Norges Blindeforbund har i mangfoldige år arrangert barne-, ungdoms-, og familieleir. De har tilbud for de aller fleste. Det er helt utrolig hva de egentlig får til og har tilgang på.

Jeg kan vel nesten regnes som veteran på leir. Vært med på barneleir noen år, og ungdomsleir måtte jo til. Tok en lang pause og plukket opp igjen tråden i fjor når vi fant ut at vi skulle prøve oss på familieleir på Hurdalsenteret. Det ga absolutt mersmak, så vi ble veldig glade når vi på våren fikk brev om at vi var en av få familier som hadde fått plass på familieleir på Solvik sommeren 2011. Spennende var det jo når vi så at det ikke kunne være mer enn 10 familier som skulle være med, det er ingenting i forhold til det som var i fjor!

Det aller mest positive var at familieleir-følelsen vi satt igjen med etter året før var der når vi kom på Solvik også. Og det var jo bare starten. Noen kjente, noen ukjente. Det fine med disse familieferiene er jo at man blir kjent med så utrolig mange fine mennesker som gjerne er helt forskjellig fra oss, men som vi på et punkt har noe til felles med.

Opplevelsene var mange. Lille Oliver på tre og et halvt år gikk med store øyne så godt som hele dagen. Det var jo også mest for han vi ville få med oss dette her. Han brukte en dag på å bli varm i trøya. Etter den dagen så var det løping i gangene med de andre barna, leking både ute og inne med barnepasseren på formiddagen. Han turte seg til og med på oppdagelsesferd et par ganger og rotet seg bort. Tok ikke skade av det og fortsatte i samme tempo når det var uteaktiviteter som båt, fisking av krabber. Vi voksne var jo med på det meste av det her også, og det var utrolig deilig å bare senke skuldrene – la dagene gå.

Det ene store høydepunktet for alle oss som var der tror jeg var en tur på Akvariet. Vi så for
oss at vi kom til å ikke bruke så lang tid der og at vi kom til å bli sittende lenge å bare vente på at bussen skulle gå tilbake til Solvik igjen. Men der tok vi feil gitt! Jeg har vært på Akvariet flere ganger før, men glemmer mellom hver gang hvor mye det er å se der.

Det ble mye voksentid på kveldene og praten gikk livlig. Rekeaften, spilling av både kort og brettspill, quiz og ikke minst festaften. Det er helt utrolig hvor tilbakeholdne man føler seg i starten av en sånn ferie og på slutten så sitter man hele gjengen rundt et stort bord og bare prater.

Dette med Akvariet var jo en stor ting for Oliver, han er veldig glad i å titte på sånne steder. En annen stor dag var nok siste kvelden når han hadde blitt kjent med de fleste andre barna, de løp rundt å lekte gjemsel både store og små. Fikk være oppe lenger og barn og voksne var sammen alle sammen. Løse tøyler der kaker og snacks gikk ned på høykant og for Oliver så endte siste kvelden med at han ble sittende i en stol sammen med en meget søt liten jente. De delte potetgullringer! Tidlig krøkes?

Det sa bare så mye om hvilket samhold disse barna fikk seg imellom og om hvor godt disse arrangerte feriene fungerer. Og alle er like velkomne, alle finner noe som passer for seg. Har du ikke prøvd det før? Varme anbefalinger fra meg, bare pass på å meld deg på innen fristen. Det er en populær ferie og trangt om plassene!

Aktiv familie arrangeres på Hurdalsenteret, Solvik og på Evenessenteret i sommerferien. Ta kontakt med Barne og ungdomsavdelingen i Blindeforbundet for mer informasjon, eller se Blindeforbundet.no.

 

 

Tekst: Jan Moritz Sørensen

Romjulen 2010 startet i første halvdel av september dette året.

Jeg har i en del år lekt med tanken på å tilbringe jul og eller nyttårsfeiringen utenfor Hordalands grenser. Men julens tradisjoner er familiens tid. Opparbeidete ritualer og forventninger til hvordan denne høytiden skal feires sitter dypt i den enkelte. Mine forsiktige antydninger om tanken på å reise vekk i julen har blitt kontant avvist, noe jeg bare kunne glemme. Veto var nedlagt og planer om slikt kunne glemmes. Her i huset sto juletradisjonene i høysete. End of discussion.

Nå har det seg slik at tre familier i Aniridi Norge bor mindre enn en halvtimens kjøretur fra hverandre på vestsiden av Bergen by. Etter noen turer til Hurdalsenteret der vi var blitt kjent med hverandre, har vi funnet ut at vi trives i hverandres selskap.

Vi treffes nå regelmessig med noen måneders mellomrom for å ha sosialt likemannsarbeid i regi av Aniridi Norge. Det dreier seg om hjemme hos besøk og turer i nærområdet med lek og moro for liten og stor. Mat er også viktig i disse møtene. Det å kunne sette seg ned å ha et måltid sammen med barna og et felles fokus på noe hyggelig er viktig for oss. Dette har vi drevet med et par år nå, så noen treff er det blitt etter hvert. Bekjentskap er blitt til vennskap, tillitt og trivsel.

Medio september i 2010 kom det en sms til fruen med forespørsel om vi kunne tenke oss og reise sydover i juleferien sammen med de to andre familiene. Vi tok en kort tenkepause, vurderte noen aspekter og sa oss interessert i å være med på tur. Det ble avtalt å møtes den 27. september for å se på alternative reisemål. For å gjøre den historien kort ble det denne kvelden bestilt tur til Gran Canaria for 7 barn og 6 voksne. Avreise 1. juledag om formiddagen. Med andre ord, julaften hjemme med familien og nyttårsaften under fløyelssvart sydlig nattehimmel sammen med gode venner. Ønsket om å tilbringe romjulen utenfor Hordalands grenser går i oppfyllelse.

Så var dagen kommet. Julemiddagen var fordøyet, presanger var pakket ut, takksigelser var avsagt og magen var litt i ulaget etter høyt inntak av kraftig kost, eller var det reisefeber, ikke godt å si. Det var første gang i historien at vekkerklokken var i bruk første juledags morgen. Vi ankom Flesland Lufthavn som siste ekvipasje. En svært stille flyplass møtte oss, kun passasjerer til noen få charterfly var til stede. Booking og tildeling av boarding pass gikk i rekordfart og det var tid for å vente på go to gate signalet. Gjengen var trøtt, men spenning og forventning var å spore. Så ble det ropt opp til ombordstigning, turen hadde endelig startet.

Etter fem og en halv time i luften setter vi beina på fremmed jord. Klokken er ikke mer en tre på ettermiddagen lokal tid, så det er mye igjen av dagen. Øya Gran Canaria utenfor Afrikas vestkyst er et velkjent feriemål for mange. Ikke så rart egentlig da denne øygruppen er kjent for å ha noe av klodens beste klima. Sommeren som møtte oss fikk romjulsfølelsen til å forsvinne som dugg for solen, bokstavlig talt. Utsjekking og transport til hotellet gikk knirkefritt. Førsteinntrykket av hotellet var bra og alle ble fornøyd med rom og utsikt som vi fikk tildelt.

Det var på tide å utforske omgivelsene, men før det kunne skje var det påkrevd med noe å spise. Maten på flyet var grei nok, men mengden mat var noe i underkant og timene hadde flydd av sted. Restauranten El Sultan er en del av hotellkomplekset og i umiddelbar nærhet. Vi finner stedet egnet og mat blir bestilt. Måltidet ble inntatt under åpen himmel i sommertemperatur og med julepyntete palmer som nærmeste blikkfang. Barna samlet seg rundt et eget bord og stortrives i hverandres selskap uten innblanding fra de voksne. Resten av ettermiddag og kveld blir brukt til å gjøre seg kjent med omgivelsene. Men en lang reise og sein kveld dagen før krevde sitt, det ble en tidlig kveld på alle.

Før vi reiste nedover hadde vi blitt enig om at dette skulle være en ferie der slaraffenliv, soling, bading og det å få ladet batteriene skulle være i hovedfokus. Ikke noe stress med avtaler oss i mellom. Ingen tidsfrister på når og hvor. Det viste seg fort å være en god avtale. For allerede den første morningen, ved vår eneste felles frokost, var det åpenbart at familiene hadde ulike behov og vaner på morgenkvisten. Men ønske om å tilbringe tid sammen var jo der så vi hadde behov for noe og forholde oss til. Det ble etablert et møtepunkt ved bassengkanten om formiddagen og her ble dagens planer luftet. Vi hadde halv pensjon på hotellet og bestemte oss for å spise middagene sammen. Uten å vite det fikk vi med dette en fornøyelig start på dette måltidet hver dag. Hotellet hadde stopp og vent på tildeling av bord ordning. Vi måtte stå og vente til kelner eller hovmester kommer for å anvise plass. Det ble en studie i forskjellige reaksjonene når vi ønsket bord til 13 personer. Jo da vi fikk sitte ved samme bord som regel, men improvisasjon og omstillingsevne ble satt på prøve hos personalet hver gang vi kom. Fornøyelig var det, og ingen ting å utsette på servicen.

Utflukter og shopping må til når en er på ferie. Avtalen var at hver og en ble med på det som fristet. Busstur med lokalbussen for shopping ble foretatt. Selve bussturen var nok mer spennende en selve handlingen. Og det er ikke bare i Norge det er dyrt å ta buss fikk vi erfare.

Da inneholdt nok utflukten med Jeep til Fataga og retur på dårlige grusveier over fjellet til Ayagaures et helt annet spenningsmoment. Faktisk ble offroadkjøringen så hard at vi måtte be vår utmerkede sjåfør ta det litt roligere. En av de yngre ble redd og følte seg utrygg. Dette ble det tatt hensyn til og resten av turen forløp uten at noen satt med hjerte i halsen. På denne turen var vi også innom Maspalomas og fikk oss en ridetur på kamel. Noe som fikk uheldige konsekvenser for en av oss. Et insektstikk som svulmet opp og trengte legetilsyn. Storbyen Las Palmas fristet noen av oss. Litt kultur måtte vi få med oss. Katedralen i gamlebyen ble avlagt et besøk og nok noen euro skifte eier i handlegaten like ovenfor busstasjonen. Direktebuss fra Las Palmas til hotellet var en god opplevelse den ettermiddagen. Bæreposer hadde noen nok av.

Aktiviteten ved og i bassenget var stor for den yngste garde i reisefølget på dagtid. Etter at mørke hadde lagt seg var det kjekt å snike seg unna de voksnes overvåkne blikk. Samhold, lek og moro på stranden og blant palmene på kveldstid ble en slager for ungdommen. Showet på hotellet var også kjekt å få med seg. Fikk de spørsmål om de var trøtt ble dette kategorisk benektet og sengetiden utsatt enda en stund. Å få sove var aldri noe problem når en først var komt under teppe. Men det var tydelig å merke at aktivitetsnivået tok på kreftene. De to siste dagene var tempoet redusert. Biljard og solsenger ble nå aktiviteter for turbogjengen.

Siste kvelden, nyttårsaften

Vi hadde bestilt gallamiddag på restauranten El Sultan og informert ungdommen om skikk og bruk ved slike tilstelninger. En forventningsfull og festpyntet gjeng møttes i foajeen på hotellet til avtalt tid. I samlet flokk ankom vi restauranten. Nok en gang opplevde vi at personalet måtte improvisere for at vi skulle få sitte samlet. To bord ble løsningen. Barna ved et bord og de voksne ved nabobordet. Oppdekning til syv retters middag kan forvirre og det var tydelig at dette var overveldende for de yngste. En rask instruksjon om bestikk etc. ble gitt og roen senket seg. Stemningen var spent og tiden gikk uendelig langsomt for den som i en uke hadde kunne forsyne seg selv med det som måtte friste. Det var tydelig at det var en lidelse å måtte vente på å bli servert. Men det skal ungdommene ha, det ble utvist god bordskikk og stor tålmodighet og på vegne av de voksne kan jeg si at vi var stolt av de håpefulle. Vi hadde alle en minnerik og hyggelig kveld med god mat og flott stemning. Når klokken nærmet seg midnatt samlet vi gjengen og så på et flott fyrverkeri, det ble takket for det gamle og vi ønsket hverandre et godt nytt år. Etter hvert ble det på tide å få seg noen timer søvn, det var ikke så mange av dem igjen før vi skulle sette oss på flyet med kurs nordover.

Etterord

Tradisjoner er vel og bra og noe en skal holde fast ved. Men det å prøve noe annet en gang i blant skal en våge. Det eneste en risikerer er å få et nytt perspektiv. For min egen del ble dette en positiv og hyggelig opplevelse. Jeg har fått tilbringe tid sammen med mennesker jeg trives med og fått lov til å bli enda bedre kjent med dem. Det har vært et privilegium jeg vil takke for. Alle bidro til at dette ble en vellykket tur. Skulle anledningen by seg en annen gang reiser jeg gjerne på tur med denne gjengen en gang til.

Takk for turen.

Tekst og bilder: Julianne Sporstøl og Åse Hege Bratli

Et av Jill Nerbys ønsker når hun var i Norge var å få se litt annet enn bare bygninger i Oslo. Derfor ordnet styret en reise til Sunnmøre for Jill og sønnen Michael. Med Åse Hege og Julianne som ledsagere, og søster til Åse Hege som kartleser. Stor takk til alle tre for en flott gjennomført tur.

Henta dei på Hovden flyplass, og kjøyrde ei lita runde rundt i Ørsta. Satte nasen mot Sæbø, der vi skulle ta ferga over til Lekneset, måtte vente litt på ferga. Hadde et stopp på Union Øye hotell, som er et gammelt hotell der mange kongelige har overnatta. Fekk sjå oss rundt, kikka på rommet, som der er et spøkelse i, fant historia om spøkelset “Linda” og fortalt om den tragiska kjærlighetshistoria.

Kjøyrde vidare, og stoppa i Norangsdalen, der vi åt medbrakt heimelaga pizzasnurrer og kanelsnurrer og kaffi og brus rundt et steinbord. Kuene og sauene gjekk rundt oss, fekk til og med gitt dei litt mat. Turen gjekk vidare til Hellesylt, der vi skulle ta ferga inn gjennom Geirangerfjorden. Fergeturen var fin, og det ble gitt informasjon på ferga om dei forskjellige plassane langs fjorden på engelsk.

Vel framme i Geiranger stoppa vi opp og kikka oss rundt, kjøpte oss en is i fineveret, før vi kjøyrde vidare. Neste stopp var på toppen av Dalsnibba (1500 moh.). der fann ungdommane snø, så der vart det snøballkrig.

Veien vidare, vart den gamle Strynefjellveien nedatt, da var vi alle litt slitne. kom endelig fram til hotellet i Loen, der middagen akkurat var servert. Fortsatte kvelden vidare med avslapping i salongen og med dans.

Dagen etter starta med frukost, og etter frukosten bestemte vi oss for å teste ut badeanlegget på hotellet, og det var velykka. Prøvde silebanene, innebassenga og utebassenga, og ikkje minst det utandørse boblebadet. Vi storkosa oss der. svømde ute i lett yr, skodda hang tungt i fjella, det var ei trollsk stemning.

Vi fekk sjekka oss ut av hotellet, og starta på veien tilbake til flyplassen. Trur at det hadde vore en vellykka tur, og at alle kosa seg Fra venstre på Bilde: Julianne, Michael og Jill.