Dersom man har en synshemming, vil man være i behov av hjelp og tilrettelegging. Hva man har behov for og hva man kan få, avhenger av hvilken situasjon man til en hver tid befinner seg i. Jeg vil i det følgende gi en kortfattet oversikt over hvilke rettigheter man har som barn, ungdom og ung voksen med synsproblemer.
1 Barnehage
Dersom foreldrene ønsker at barnet skal gå i barnehage, vil barnet sannsynligvis trenge spesiell tilrettelegging. Det er derfor viktig at foreldrene tar kontakt med oppvekstetaten i hjemstedskommunen og forbereder kommunen på at et synshemmet barn vil begynne i barnehage. Det kan også være en god idé å undersøke litt med hvilke barnehager som finnes i kommunen med tanke på hvilken av dem som synes å være mest egnet, barnets helhetlige situasjon tatt i betraktning. Det er en fordel å ha en tett dialog med kommunen i denne prosessen. Det gjelder for øvrig hele tiden. Selv om man til tider kan oppfatte offentlige etater som vanskelige, vil samarbeide være nødvendig over tid, og da er en god dialog et meget godt utgangspunkt. Eventuelle feil og mangler skyldes som oftest mangel på kunnskap, ikke vrang vilje
Hvorvidt barnet skal gå i barnehage eller ikke, står det foreldrene fritt å bestemme. Ingen har plikt til å ha sitt barn i barnehage. Men alle barn, ikke minst barn med funksjonshemming, vil ha godt av samvær med andre barn. Det anbefales derfor at foreldrene i alle fall vurderer å søke barnehageplass til barnet. Fra når, hvor lenge og hvor mye i løpet av en dag, avgjøres av foreldrene, men gjerne i samråd med kompetent myndighet.
Barn med nedsatt funksjonsevne har rett til prioritet ved opptak i barnehage. Dette fremgår av barnehageloven § 13, første ledd, første setning.
Et av hovedformålene med barnehager er at barnet skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. Dette fremgår av barnehageloven § 1, annet ledd, tredje setning. Av dette følger at barnehager også skal ha et pedagogisk innhold. Opphold i barnehage kan derfor ses på som en nyttig innledning til skolehverdagen.
I enkelte tilfeller kan det være nødvendig at barnet har med seg en «assistent» i barnehagen. Opplæring i mobilitet, som vi skal komme tilbake til nedenfor, er et offentlig ansvar, og dette følger av opplæringsloven. Det fremgår imidlertid av barnehageloven og opplæringsloven sett i sammenheng at mobilitetsopplæring kan gjennomføres også i barnehagen. Dette for å oppøve enkle ferdigheter i mobilitet på et tidlig tidspunkt. Dette er så avgjort et tilbud man bør benytte seg av, dersom mobilitetsundervisning er relevant.
2 Individuell plan
Uavhengig av om barnet går i barnehage eller ikke har det, i praksis familien, rett til individuell plan. Dette fremgår av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 7-1 til 7-3.
Den individuelle planen skal sikre at barn med funksjonsnedsettelser får den tilrettelegging og oppfølgning det trenger. Kommunen skal oppnevne en særlig koordinator (barnekoordinator) som har det overordnede ansvaret for at planen blir gjennomført, særlig med tanke på å koordinere samarbeidet mellom de involverte etater og instanser. Dette er nærmere regulert i helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2.
3 Skole
Det året barnet fyller 6 år skal det begynne på skolen. Skal barnet få den opplæringen det har krav på må skolehverdagen tilrettelegges. Det er derfor en fordel å ta kontakt med oppvekstetat eller skolekontor i kommunen for å forberede dem på at kommunen på et gitt tidspunkt vil få ansvaret for grunnopplæringen av en synshemmet elev. Dersom man vet hvilken skolekrets barnet tilhører, er det også fornuftig å ta kontakt med skolen på et tidlig tidspunkt slik at rektor og lærere kan gjøre de nødvendige forberedelser.
Statped har også spesialkompetanse i spørsmål om barn med spesielle behov. Det er en fordel at Statped blir kontaktet så tidlig som mulig etter at synshemming er konstatert hos et barn. Det er imidlertid PPT i kommunen som henviser videre til Statped.
Av ulike grunner er det ikke alltid at PPT ønsker å søke hjelp hos Statped. Kontakt med Statped er ikke noe man har krav på, men ved mistanke om at PPT ikke har god nok kompetanse på synsproblematikk, vil dét være gode argumenter for å involvere Statped.
I den forbindelse bør det også nevnes at Norges Blindeforbund gjennom sin likepersonsordning og rehabiliteringskontaktene har mulighet til å dra på befaring på barnehaver og skoler, samt å komme med generelle tips og råd til foreldre med synshemmede barn.
Ifølge opplæringsloven § 11-1 skal opplæringen tilpasses den enkelte elevens evner og forutsetninger. Dette er en generell bestemmelse som gir alle barn, uavhengig av eventuelle spesielle behov, rett til tilpasset opplæring. Bestemmelsen om det som tidligere het spesialundervisning, men som nå heter «individuell tilrettelagd opplæring» er opplæringslova § 11-6. Det er her tale om en bestemmelse som gjelder både for grunnskole- og videregående nivå, og omfatter blant annet rett til mobilitetsundervisning. Opplæringslova § 3-5 gir barn i grunnskolen rett til opplæring i punktskrift. Tilsvarende bestemmelse for videregående skole er opplæringslova § 6-4.
Det vil ofte være nødvendig med tekniske hjelpemidler og annen fysisk tilrettelegging for å gjennomføre opplæringen på en god måte. Dette reguleres i bestemmelsene i opplæringslova kapittel 11, særlig §§ 11-5 og 11-6.
Hvordan undervisningen skal legges opp og hvilken form den skal ha, er en vurdering som skal tas av skolen, utdanningsetaten, Statped og foreldrene i fellesskap. Det skal i den forbindelse utarbeides en såkalt sakkyndig vurdering før det fattes vedtak om den spesielle tilretteleggingens nærmere innhold. Dette fremgår av opplæringslova § 11-7.
Når man skal bestemme seg for hvilken form spesialundervisningen skal ha, er det viktig at man hele tiden har barnets beste for øyet. Dette fremgår av opplæringslova § 10-1 Barnets beste vil i denne sammenhengen si at man foretar de grep som er nødvendig for at barnet får absolutt mest ut av sin skolehverdag; med andre ord at barnet, så langt det er praktisk mulig og realistisk gjennomførlig, gis mulighet til å lære det som fremgår av læreplanen.
I hvilken grad eleven skal ha spesiallærer inne som assistent i ordinær undervisningssituasjon, eller tas ut av den ordinære klasseromsundervisning og ha enetimer, bør være gjenstand for en løpende vurdering. Det viktigste er at eleven får det utbytte av opplæringen vedkommende har krav på, samtidig som det ikke er grunn til å overdrive antallet timer med spesiallærer. Bestemmelsen om assistent er opplæringslova § 11-4.
Det er visse medisinske diagnoser som automatisk fører til økonomiske overføringer fra staten til skoleeier med tanke på tilrettelagt opplæring. Synsrelaterte diagnoser er ikke omfattet av denne listen. Det er imidlertid viktig å være klar over at elevens rett til spesiell tilrettelegging på bakgrunn av sakkyndig vurdering gjelder uansett kommuneøkonomi. En kommune kan derfor ikke unnlate å gi spesiell tilrettelegging under henvisning til trange kommunebudsjetter.
Sakkyndig vurdering, jfr. opplæringslova § 11-8, sammenholdt med § 11-7, utarbeides av PPT. Den skal bl.a. inneholde hvilke tiltak som er nødvendig for at eleven skal få ønsket utbytte av opplæringen, hva som er realistiske opplæringsmål for eleven, samt hvilket utbytte eleven skal ha av opplæringen.
Den sakkyndige vurderingen er ikke noe bindende uttalelse, men dersom tiltak anbefalt i vurderingen ikke følges opp av skoleleder som fatter vedtak om tilpasset opplæring, vil dette være et godt argument for å klage på innholdet av vedtaket. Foreldrenes og, ut ifra aldersforutsetning, elevers rett til medvirkning er nærmere regulert i opplæringslova §§ 10-2 og 10-3.
Opplæringslova § 11-9 inneholder særlige bestemmelser om kompetansekrav. Det heter her at læreren eller assistenten skal ha samme kompetansekrav som for annen undervisning. Dette kan dog fravikes, men kun dersom dette ansees til å være det beste for eleven, jfr. opplæringslova § 17-4.
Det følger forutsetningsvis av dette at kommuner og fylker, som ansvarlige for henholdsvis grunnopplæring og videregående opplæring, plikter å sørge for at de lærere og assistenter som skal gjennomføre den spesielt tilrettelagte undervisningen har eller opparbeider seg den nødvendige kompetanse på det enkelte undervisningsområdet.
4 Etter videregående
Når eleven er ferdig på videregående, opphører i utgangspunktet opplæringslovens regler å gjelde. Dette betyr imidlertid ikke at man mister rett til nødvendig opplæring, tvert imot. Opplæringslova § 18-2 er en generell bestemmelse om opplæring i «grunnleggjande ferdigheiter» for voksne. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 18-1, som sier noe om formålet med opplæringen. Dette innebærer bl.a. at opplæringen skal føre til at elevene får nødvendig relevant kompetanse for arbeid eller videre utdanning.
Studieavdelingen i Tibi, tidligere Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek, gir synshemmede studenter ved godkjente læresteder rett til å få produsert hovedlitteratur som de trenger til sine studier. Det er her, som ellers, viktig å være ute i god tid, slik at Studiebiblioteket kan få tid til å produsere studielitteraturen før undervisningen starter.
Men ikke alle går rett over på universitet etter endt videregående opplæring. Noen blir innkalt til militærtjeneste, men det er også mange som tar et friår på folkehøgskole etter endt russetid. Dersom det kan sannsynliggjøres at en funksjonshemmet person vil ha vesentlig nytte av opphold på folkehøyskole, særlig med tanke på trening på å bo borte fra hjemmet, kan det offentlige yte støtte til oppholdet. I praksis vil dette si at man kan få finansiert hele eller deler av skolepengene over folketrygden. Dette fremgår av hjelpemiddelforskriften § 8.
Hvilket studium man skal velge, er selvsagt opp til den enkelte. Men det er en fordel at man, ikke minst som synshemmet, i forkant av studieløpet gjør seg noen tanker om hvilke studier som er realistiske ut ifra evner og forutsetninger, samt innenfor hvilke fagfelt det er realistisk å kunne bruke studiet i yrkeslivet. En synshemmet person vil normalt sett ikke kunne utføre endel ufaglært, praktisk arbeid som kan utføres av seende, og det er derfor en fordel at man foretar en realistisk vurdering av hvilke studier som har noe for seg med tanke på senere karrieremuligheter. NAV har en egen etat (ARVE), som formelt er underlagt hjelpemiddelsentralene. ARVE – det tidligere TILDE eller SYA – kan bistå med karrierevalg og ytterligere veiledning for synshemmede i yrkesaktiv alder.
Synshemmede studenter kan, på lik linje med andre studenter, søke Statens lånekasse om studielån eller stipend. Funksjonshemmede kan også ha rett til et særskilt stipend, fordi muligheten for å jobbe under utdanningen kan falle bort. Synshemmede studenter kan imidlertid også ha krav på arbeidsavklaringspenger under studiet, jfr. folketrygdloven kapittel 11. Dette forutsetter imidlertid at arbeidsevnen er redusert med minst 50 %.
Det vil også være fornuftig at man, som synshemmet student, gjør noen vurderinger med hensyn til bolig. Man har rett til mobilitetsundervisning på studie- og bosted. Dette fremgår av opplæringsloven § 18-2. Men det er ingen grunn til å gjøre ting mer kompliserte enn de er. Det er utvilsomt en stor fordel å bo i nærheten enten av universitet/høyskole eller kollektivtilbud. Det er også en fordel at den studentbolig man får tak i er stor nok til å romme det som måtte være av nødvendig datautstyr og andre hjelpemidler. Studentens folkeregistrerte bostedskommune kan bidra med bostøtte for å finansiere en studentbolig som blir dyrere på grunn av økt behov for størrelse.
Man kan ha krav på drosje til og fra studiestedet. Ordningen kalles arbeids- og utdanningsreiser, og er hjemlet i egen forskrift – forskrift om stønad til arbeids- og utdanningsreiser av 16. mai 2014.
5 Særlig om arbeids- og utdanningsreiser
Ordningen er hjemlet i forskrift om stønad til arbeids- og utdanningsreiser – forskrift nr. 648 av 16. mai 2014.
En svaksynt eller blind person som er i alminnelig arbeid, kan ha rett til arbeidsreiser til og fra arbeidsplassen. Arbeidstagere som kun har praksisplass eller går på VTA – varig tilrettelagt arbeid – har imidlertid ikke rett til arbeidsreiser. Det samme gjelder dersom man mottar stønad til livsopphold, altså uføretrygd. Her kommer det imidlertid an på om uføretrygden er gradert eller ikke. Har man en gradert uføretrygd, vil det derfor være mulig å få tildelt arbeids- og utdanningsreiser. Det samme vil gjelde om man har et vedtak på 100 % uføretrygd, men av ulike grunner ikke mottar ytelsen.
Ordningen gjelder også for de som tar utdannelse ved godkjent utdannelsesinstitusjon, for eksempel universitet, høyskole eller annen type fagutdanning etter videregående nivå.
Dersom man skulle ha bruk for skoleskyss på grunnskole eller videregående nivå, er dette et ansvar som tilligger kommune (grunnskole) eller fylkeskommune (videregående). Her skal altså kommunen eller fylkeskommunen kontaktes for søknad.
Dersom man skulle falle utenfor rammen for tildeling av den statlige ordningen med arbeids- og utdanningsreiser, finnes det kommuner som har lokale regler på dette området. Det kan også være mulig å søke om tilleggsstønad i forbindelse med arbeidsrettede tiltak.
Det er lokalt Nav-kontor som i utgangspunktet mottar søknader om arbeids- og utdanningsreiser.
6 Voksenopplæring
Det finnes tre lovhjemler for rett til opplæring.
- Hjelpemiddelforskriften § 2, åttende ledd, annen setning; rett til opplæring i bruk av hjelpemidler. Denne bestemmelsen kommer til anvendelse særlig i de tilfeller der hjelpemidlene er avanserte, og man ikke kan forvente at kommunen selv har fagkompetanse til å gjennomføre opplæring av søker. Opplæringen blir her som ellers finansiert av det offentlige, men gjennomføres av eksternt personell, gjerne leverandør av hjelpemiddelet. Husk å søke om opplæring samtidig som du søker om hjelpemidler.
- Hjelpemiddelforskriften § 6; rett til å delta på tilpasningskurs. Dette betyr at du som synshemmet har rett til å søke om deltagelse på tilpasningskurs. Dette er en skattefinansiert ordning, så du betaler ikke egenandel på kursene. Du får også refundert eventuelle reiseutgifter.
- Opplæringslova § 18-2, som er en mer generell bestemmelse om voksenopplæring i grunnleggende ferdigheter. Denne bestemmelsen må sees i sammenheng med opplæringslova § 18-1, som er en såkalt formålsbestemmelse som sier noe om hensikten med opplæringen.
Rett til opplæring i «førebuande opplæring i fag eller i grunnleggjande ferdigheiter» for voksne – tapt grunnopplæring, spesialundervisning i punktskrift, mobilitet osv., er opplæringslova § 18-2. Ifølge formålsbestemmelsen i § 18-1 skal opplæringen gjeld så langt det passar for opplæring for vaksne. Opplæringa skal byggje på den kompetansen deltakarane allereie har, og skal leggjast opp slik at deltakarane så raskt som mogleg kan oppnå relevant kompetanse for arbeid eller vidare utdanning».
Mobilitetsopplæring må regnes som «grunnleggjande ferdigheit» ifølge loven, og sett i sammenheng med formålsbestemmelsen vil dette gi synshemmede, som ikke i utgangspunktet har eller har hatt behov for spesialundervisning, bedre rettigheter enn dét som var tilfelle med den gamle opplæringsloven. Dette bør også gjelde synshemmede studenter.
En kan komme i en situasjon der opplæring blir sett på som del av en helsemessig rehabilitering. Dette kan blant annet være tilfelle med synspedagogisk opptrening efter hjerneslag. I så fall vil opplæringen kunne hjemles enten i helse- og omsorgstjenesteloven eller i forskrift om rett til habilitering og rehabilitering. Dette bør imidlertid ikke ha betydning med tanke på hva som tilbys av opplæring/opptrening og kvaliteten på tjenestene.